Supernovaer i tusen år
For litt over tusen år siden, nærmere bestemt den 1. mai 1006, kom den mest lyssterke «nye stjerne» noensinne til syne på himmelen. Begivenheten fikk stor oppmerksomhet blant datidens astronomer. Siden stjernen lå i det sørlige stjernebildet Ulven, var det hovedsakelig i beretninger fra land som Kina, Japan, Egypt, Irak og Jemen den satte spor etter seg. De fleste europeiske stjernekikkere måtte derimot ta til takke med å observere den nye lysprikken upraktisk lavt over horisonten i sør (og i flere kilder omtales den til og med som en komet).
Gassrestene etter supernovaen i 1006 avbildet i røntgen (blå farger), synlig lys (gult og oransje) og radiobølgelengder (rødt). Foto: NASA, NRAO og NOAO
Supernovaen i år 1006
Ut fra nedtegnelser fra St. Gallen i Sveits vet vi imidlertid at den nye stjernen så vidt kunne sees over fjellkammene i mai, juni og juli 1006. Ved hjelp av disse iakttagelsene, kombinert med detaljer fra de arabiske og kinesiske notatene, har moderne astronomer kunnet stedfeste begivenheten på himmelen 
med forbløffende god nøyaktighet. På den aktuelle posisjonen finner man i dag en radiokilde med det noe intetsigende katalognavnet PKS 1459-41, bestående av en noenlunde kuleformet sky av gass.
Skyens utvidelseshastighet kan måles, og ved å «regne oss tilbake» finner vi at resultatet stemmer svært godt overens med forestillingen om at det for tusen år siden skjedde en dramatisk begivenhet i dens sentrum – en eksplosjon av dommedagsaktige dimensjoner. Selv med en avstand på 7000 lysår lyste objektet så sterkt at det var synlig i dagslys!
Supernova vs. nova
På tross av at vi i dag kaller en slik hendelse for en supernova – nova betyr ny på latin – så markerer dette i virkeligheten den katastrofale undergang av en gammel stjerne: På et øyeblikk frigis all den energi som den i motsatt fall kunne ha utsendt i normalt tempo over millioner eller milliarder av år. Den mindre pompøse betegnelse nova er i dag forbeholdt de mindre spektakulære og mer vanlige utbruddene der en eksisterende stjerne plutselig øker sin lysstyrke, typisk over noen dager eller uker, for så å falle tilbake til det normale.
En supernova atskiller seg markant fra en nova ved at den er mye mer lyssterk og ved at den forsvinner fullstendig i løpet av noen måneder. Disse to karakteristiske egenskapene gjør at supernovaer ikke er til å ta feil av. Dessverre er dette ytterst sjeldne begivenheter.
De glødende gassrestene etter tidligere supernovaer kan i dag avbildes på forskjellige bølgelender, fra det langbølgede radioområdet, via synlig lys til kortbølget og meget energirik røntgenstråling.
En dag i begynnelsen av juli måned i året 1054 fikk de kinesiske hoffastronomer audiens hos sin keiser og meddelte ham at en «gjestestjerne» var kommet til syne på himmelen. Krabbetåken (bildet) er gassrestene etter supernovaen som eksploderte. Selve stjernekjernen ble presset sammen til en ultrakompakt nøytronstjerne som roterer 30 ganger per sekund rundt sin egen akse. Foto: R.J. GaBany
Historiske supernovaer
I de få tilfellene i historisk tid hvor en supernova har blusset opp på himmelen, finnes det likevel et rikt utvalg beskrivelser av naturfenomenet. Disse opplysningene har ofte vært av stor verdi selv for dagens astronomer. Den siste supernovaen som ble observert i vår galakse går over 400 år tilbake, til år 1604. Denne er også kjent som Keplers supernova. I tillegg til den innledende 1006-begivenhet, stammer de andre fra årene 1054, 1181 og 1572 (Tychos supernova).
Disse fem såkalte historiske supernovaene (og strengt tatt også deres forgjengere fra det første årtusen og tidligere) er kjennetegnet ved å ha funnet sted i vår egen galakse, Melkeveisystemet. Astronomene observerer rutinemessig og så godt som daglig supernovaer i andre galakser, men pga. de enorme avstandene er disse stjerneeksplosjonene ikke på nær like spektakulære som de historiske supernovaene.
Venstre: Røntgenbilde av nøytronstjernen og gassrestene fra supernovaen i 1181 (foto: NASA). Midten: Gassrestene etter supernovaen i 1572. Bildet er sammensatt av observasjoner i infrarødt lys, synlig lys og røntgen (foto: MPIA/NASA). Høyre: Gassrestene etter supernovaen i 1604, observert i infrarødt lys, synlig lys og røntgen (foto: NASA & ESA).
En supernova fra vår egen tid er den berømte SN 1987A, oppdaget den 23. februar 1987. Siden stjernen som eksploderte tilhørte Den store magellanske sky, en liten satellittgalakse til vår egen, regnes ikke SN 1987A med i det gode selskap av historiske supernovaer.
Med til historien hører derimot den mystiske supernova fra ca. 1670, som ingen så! I stjernebildet Kassiopeia befinner det seg nemlig en supernovarest (se bildet under) – faktisk ved visse bølgelengder himmelens kraftigste radiokilde – som i følge sin utvidelseshastighet må være knapt 450 år gammel. Det finnes imidlertid ikke en eneste øyevitneskildring om den antatte supernovaens tilsynekomst.
Supernovaeksplosjonen som fant sted omkring 1670, etterlot seg en ultrakompakt nøytronstjerne i sentrum (turkis prikk nær sentrum av bildet) og et gasskall som selv i dag utvider seg med opptil flere millioner kilometer i timen! Vi vet ikke om noen observerte selve supernovaen, for det finnes ingen nedtegnelser vedrørende en «ny stjerner» rundt 1670. Foto: NASA
To hovedtyper supernovaer
Man kjenner til to forskjellige mekanismer som kan få en stjerne til å eksplodere. En supernova av type I oppstår ved at en hvit dvergstjerne – dvs. en «død» stjerne av fast stoff og med en tetthet på flere tonn per kubikkcentimeter – tiltrekker seg gass fra en ledsagende stjerne, noe som til slutt får den til å kollapse. I en supernova av type II inntreffer kollapsen som følge av at en tung stjerne utvikler en ustabil kjerne som ikke lenger klarer å bære vekten av sine ytre lag; enorme energimengder frigjøres, med påfølgende kollaps til nøytronstjerne eller svart hull.
Fakta om de historiske supernovaene de siste tusen år
Varigheten, lysstyrken og typebestemmelsen til disse supernovaene er til dels veldig usikker (for forklaring av astronomisk lysstyrke [mag], se Ordforklaringer). Deres betegnelser starter med «SN» etterfulgt av årstallet stjernen kom til syne.
- SN 1006: synlig i 3 år i stjernebildet Ulven, maks. lysstyrke –8 mag, type I, dagens navn på rest/kilde er PKS 1459-41
- SN 1054: synlig i 21 mnd. i stjernebildet Tyren, maks. lysstyrke –3 mag, type II, dagens navn på rest/kilde er Krabbetåken (M1)
- SN 1181: synlig i 6 mnd. i stjernebildet Kassiopeia, maks. lysstyrke 0 mag, type II (usikkert), dagens navn på rest/kilde er 3C 58
- SN 1572: synlig i 18 mnd. i stjernebildet Kassiopeia, maks. lysstyrke –4 mag, type I, dagens navn på rest/kilde er 3C 10
- SN 1604: synlig i 1 år i stjernebildet Slangebæreren, maks. lysstyrke –3 mag, type I, dagens navn på rest/kilde er 3C 358
- SN 1670 (eksakt årstall usikkert): ikke observert (burde vært synlig i stjernebildet Kassiopeia), maks. lysstyrke er usikker, type I (usikkert), dagens navn på rest/kilde er Cas A
Aktuelle linker
Hoveddelen av teksten er hentet fra Himmelkalenderen 2006 (side 153–155).
© Jan-Erik Ovaldsen
