Strålende Jupiter på høsthimmelen

Man kan vanskelig unngå å legge merke til det meget lyssterke objektet som nå stråler på kvelds- og nattehimmelen. Det er Jupiter – alltid lyssterk, men spesielt klar og stor denne høsten. Dens store måner, forandringer i skysystemene og lysglimt fra kolliderende himmellegemer har gjort kjempeplaneten til en udiskutabel favoritt blant både amatørastronomer og forskere nå for tiden. I september har den dessuten besøk av Uranus på himmelen.

Solsystemets konge

Jupiter, den femte i rekken av planeter, er den største av dem alle og ligger innerst blant de fire gasskjempene, fulgt av Saturn, Uranus og Neptun. Diameteren er 11 ganger større enn Jordas, og massen hele 320 ganger større. Jupiter har egentlig ikke noen overflate; atmosfæren går simpelthen gradvis over i væskeform i en dybde av omtrent 1000 km. Kjempeplaneten bruker knapt ti timer på å dreie rundt sin egen akse (kortest av alle planetene), og den hurtige rotasjonen gjør den tydelig flattrykt ved polene.

Jupiter i opposisjon = perfekt for observasjon

Jupiter står meget godt til for observasjoner denne høsten. Den er nemlig i opposisjon tirsdag 21. september. Når en planet står motsatt av Sola på himmelen, sier astronomene at den er i opposisjon, og denne konfigurasjonen er fordelaktig av flere grunner. For det første står planeten høyest på himmelen samtidig som natta er som mørkest, for det andre er avstanden mellom Jorda og planeten minimal, og for det tredje er hele planetskiven som vender mot Jorda, belyst av Sola.

Med andre ord: Jupiter er synlig så å si hele natta. Den står opp rundt solnedgang, når sitt høyeste punkt på himmelen ved midnatt, og går ned omkring soloppgang. Siden planeten har sin minste avstand fra Jorda, er både lysstyrken og den tilsynelatende størrelsen maksimal. Vil du ta en titt på Jupiter, blir forholdene aldri bedre enn nå og de kommende ukene! Og solsystemets kjempe har virkelig mye å by på.

Jupiter stråler i sørøst på kveldshimmelen, her kl 23 den 21. september 2010. Illustrasjonen er laget med det elegante gratisprogrammet Stellarium (www.stellarium.org).

Ved opposisjonen 21. september er Jupiter 593 millioner km unna Jorda. Selv om dette er nesten fire ganger lenger unna oss enn avstanden mellom Sola og Jorda, så er likevel denne «passasjen» den nærmeste i perioden 1963 til 2022. Den overstråler alt annet på stjernehimmelen, unntatt Månen, og planetskiven er stor nok til at man kan studere overflaten selv med et lite og billig teleskop. For de erfarne amatørastronomene der ute, kan jeg opplyse om at Jupiters lysstyrke er –2,9 mag og størrelsen 50 buesekunder ved opposisjonen.

Hva kan man se?

De galileiske måner
Selv i en vanlig kikkert – ja, til og med en lommekikkert eller et videokamera med zoom – kan vi se fire av Jupiters totalt 63 oppdagede måner. Disse store månene ble oppdaget for 400 år siden av Galileo Galilei, og var med på å forkaste det geosentriske verdensbildet, der absolutt alt i universet skulle kretse rundt en ubevegelig jord.

Jupiter og de galileiske måner observert med et 8-tommers teleskop. Posisjonen til månene endrer seg fra time til time. Foto: S. Hamilton

Det forsvunne belte
Atmosfæren til Jupiter er meget aktiv og preges av komplekse, raskt skiftende værmønstre. Overflaten er inndelt i mange lyse og mørke bånd (kalt hhv. soner og belter), lett synlig i selv et lite amatørteleskop. To brede, mørke bånd kunne sees inntil nylig, men i år har det sørlige ekvatorialbeltet, som det kalles, forsvunnet helt!

Disse nydelige bildene, tatt av amatørastronomen Anthony Wesley, viser to mørke ekvatorialbelter i august 2009 (venstre), men bare ett i mai 2010 (høyre)!

Den store røde flekk
Et meget påfallende kjennetegn på Jupiters overflate er Den store røde flekk. Den er et stabilt uværsområde sentrert rundt et kraftig høytrykk, og er stor nok til å romme to–tre jordkloder. Flekken har vært synlig i over 300 år. Fordi det sørlige ekvatorialbåndet nå mangler, vil flekken ha større kontrast mot bakgrunnen enn før. Man trenger likevel et teleskop med lysåpning på rundt 5 tommer eller mer for å studere flekken.

Fantastiske nedslag fanget av amatørastronomer
Det blir stadig mer populært for amatørastronomer å montere webkameraer og digitalkameraer spesiallagde for astrofotografering på teleskopene sine. Det siste året har dyktige hobbyastronomer gjort tre utrolige oppdagelser. 19. juli 2009 kolliderte en asteroide med Jupiter og etterlot et mørkt arr i atmosfæren. Anthony Wesley fra Australia oppdaget nedslaget med sitt 14,5-tommers hjemmesnekrede teleskop.

Lysglimtene på Jupiter 3. juni 2010 (venstre; A. Wesley) og 20. august 2010 (høyre; M. Tachikawa)

3. juni i år klarte samme Wesley å fange selve lysglimtet idet et mindre himmellegeme (en komet eller en liten asteroide) styrtet ned i kjempeplanetens atmosfære! Den to og et halvt sekunder lange begivenheten ble like etterpå bekreftet på et videoopptak gjort av amatørastronomen Christopher Go på Filippinene. Som om ikke dette var nok, filmet den japanske amatørastronomen Masayuki Tachikawa en ny ildkule (videosnutt) på Jupiter den 20. august.

Vi vet at Jupiter, med sin enorme masse og sterke gravitasjonsfelt, fungerer som støvsuger i solsystemet vårt, så at himmellegemer styrter inn i planeten er ikke overraskende. Det måtte bare noen flittige Jupiter-entusiaster til for å fange begivenhetene på film akkurat mens det skjedde.

Denne flotte YouTube-videoen viser nedslaget 19. juli 2009, det forsvunne ekvatorialbåndet i 2010, og til slutt lysglimtet 3. juni 2010:

Uranus like ved

Uranus befinner seg for tiden like ved Jupiter (bare ca. en grad unna), og tilfeldigvis er den i opposisjon bare noen timer etter Jupiter. Uranus er fem ganger lenger unna enn Jupiter, og den er for lyssvak til å kunne sees med det blotte øye. I en kikkert eller et teleskop framstår den som en stabil, grønnaktig lysprikk. Les mer her.

Mer informasjon om Jupiters og de andre planetenes bevegelser, pluss andre himmelbegivenheter som meteorsvermer og formørkelser, finner du i Himmelkalenderen.

Se også:
– Planetenes vandringer
– Observasjonstips for nybegynnere
– Ny teknologi gir teleskopene supersyn
– Skremmende stor