Damian Peach – planetfotograferingens mester

Stadig flere av astronomibildene du ser på internett og i bøker er tatt av ivrige hobbyastronomer. Teleskop- og kamerateknologien har i dag kommet så langt at man med ikke altfor kostbart amatørutstyr kan ta imponerende bilder av små planeter, fargesprakende stjernetåker og fjerne galakser som ligger flere milliarder lysår unna. Mange av blinkskuddene kan lett forveksles med bilder fra profesjonelle observatorier! Briten Damian Peach er kjent som en uhyre dyktig planetfotograf, og her presenteres et knippe av hans beste verker.

Montasjen øverst viser Venus, Mars, Jupiter og Saturn (foto: Damian Peach).

Astrofotografering er i dag svært populært blant hobbyastronomer verden rundt. Stadig bedre amatørteleskoper har sin del av æren, men det er digitalkameraenes inntog som virkelig har sørget for at internett nå flommer over av vakre, fargerike og detaljerte amatørbilder av nære så vel som fjerne himmelobjekter. Det er faktisk heller ikke uvanlig at dataene brukes i vitenskapelig forskning. Den imponerende bildekvaliteten skyldes også at det er utviklet avansert, men likevel lettforståelig programvare for etterbehandling av rådataene.

En av verdens beste astrofotografer er Damian Peach, som har spesialisert seg på planetene. Hans interesse for astronomi tok for alvor av i 1997, da han en sommernatt med utmerkede observasjonsforhold fikk se detaljer på Jupiter han aldri hadde trodd var mulig. Ikke lenge etter kjøpte han et CCD-kamera og tok sine første – og etter eget utsagt meget skuffende – astrobilder. I årene som fulgte oppgraderte han utstyret og forfinet sine observasjons- og bildehandlingsteknikker. I dag er han prisvinnende planetfotograf.

Damian Peach (foto: privat)

Observasjoner og bildebehandling

Peach gjør sine fleste observasjoner fra sitt bosted i byen Selsey på sørkysten av England. Av og til tar han turen til den karibiske øya Barbados, der planetene står høyere på himmelen og de atmosfæriske forhold er betydelig bedre. Hans to hovedteleskoper er av typen Schmidt-Cassegrain med lysåpning på henholdsvis 23,5 cm og 35,5 cm – altså rimelig store og kostbare amatørinstrumenter. Tidligere brukte Peach et vanlig webkamera til å avbilde planetene, men nå er det mer lysfølsomme, høyhastighets videokameraer som gjelder.

Med dette utstyret tar Peach tusenvis av svært korte eksponeringer, som hver for seg inneholder mye støy og er helt ubrukelige. Målet er nemlig å «fryse» Jordas turbulente atmosfære, som slører og visker ut detaljer på himmelobjektene uansett hvor stort teleskop man har. I etterkant kombinerer han de beste eksponeringene – gjerne mange hundre – til ett bilde som har dramatisk mye høyere signal/støy-forhold enn enkeltbildene alene. Deretter er det tid for oppskarping med avanserte algoritmer, samt justering av blant annet farger, kontrast og eksponering.

Til slutt ender han opp med et planetbilde med overraskende mange detaljer, god kontrast og lite støy. Bildehandlingsprogrammer automatiserer deler av den tidkrevende prosessen, men det er likevel en kunst å hente ut så mye som mulig av dataene uten å introdusere uønskede effekter, f.eks. i form av overflatestrukturer som i virkeligheten ikke finnes på planetene.

Planetblinkskudd

Yndlingsobjektet er Jupiter, etterfulgt av Mars og Saturn, men Peach har også tatt bilder av de andre planetene. Nedenfor presenteres et lite utvalg av hans beste blinkskudd. I bildetekstene angis planetskivens utstrekning og hvor stor denne er sammenlignet med fullmånens. Grunnet de store avstandene framstår planetene forbausende små på himmelen.

Alle bildene er gjengitt med tillatelse fra fotografen.

Dette bildet, tatt i mai 2007, er det eneste Peach har av Merkur på hjemmesiden sin. Solsystemets innerste planet er vrien å fotografere fordi den er så liten og står så nær Sola på himmelen. Utstrekning: 7,2 buesekunder ≈ 0,4 % av Månens.

Hele Venus er innhyllet i tette, permanente skyer. Strukturer i disse skysystemene kommer godt fram på dette bildet fra juni 2007. Utstrekning: 22,5 buesekunder ≈ 1,3 % av Månens.

Montasjen viser hele overflaten til Mars, med unntak av sørpolen. På bildene kan vi se den nordlige polkalott, utdødde vulkaner (ofte med hvite skyer omkring) og massevis av detaljer på de nordlige slettene og det mer kraterdekte høylandet i sør. Observasjonene er gjort 1.–30. mars 2012. Utstrekning: ca. 13 buesekunder ≈ 0,7 % av Månens.

Gasskjempen Jupiter er lyssterk og har den største planetskiven sett fra Jorda, noe som innebærer at man kan se massevis av detaljer i den dynamiske atmosfæren. På dette bildet fra september 2010 kan vi til og med se overflatedetaljer på månene Io (oppe til høyre) og Ganymedes (nede til venstre). Utstrekning: 49,6 buesekunder ≈ 2,8 % av Månens.

Et av Peachs mange flotte portretter av ringplaneten Saturn. Dette er fra mars 2011. Den nordlige halvkule domineres av en gigantisk storm, som sirklet rundt hele planeten og var godt synlig i første halvdel av 2011. Utstrekning: 19,2 buesekunder ≈ 1,1 % av Månens.

Uranus er riktignok en kjempeplanet, men avstanden gjør at den ser ut som en ørliten prikk i et teleskop. For å få fram planetskiven kreves et stort teleskop og stor forstørrelse. Utstrekning: 3,7 buesekunder ≈ 0,2 % av Månens.

Det er ekstremt vanskelig å oppnå annet enn en uklar flekk når solsystemets fjerneste planet avbildes fra Jorda. Dette bildet av Neptun og månen Triton fra september 2010 er en fotografisk bragd. Utstrekning: 2,3 buesekunder ≈ 0,1 % av Månens.

Interesserte kan lese mer om Peach og se flere av hans bilder på damianpeach.com.

Se også

• Himmelkalenderen 2014 – din guide til universet
• Planetenes vandringer
• Er astrobildene bare juks?
• Astronomi på 1-2-3
• Guide til Komet ISON (oppdateres)

Artikkelen er hentet fra 2014-utgaven av boka Himmelkalenderen.