Merkur-passasje 9. mai 2016

av Jan-Erik Ovaldsen · Publisert 1. februar 2016

Mandag 9. mai 2016 fra kl 13:12 til 20:41 vil den lille planeten Merkur passere sakte foran solskiven. En slik Merkur-passasje inntreffer høvelig sjeldent. Denne utgaven kan observeres fra start til slutt fra hele Norge ved hjelp av kikkert eller teleskop og et skikkelig solfilter. Her finner du alt du trenger å vite om begivenheten.

Er du interessert i astronomi og himmelbegivenheter, fikk du forhåpentligvis med deg den flotte Venus-passasjen i juni 2012. Nå er det Merkurs tur. I løpet av syv og en halv time vil solsystemets innerste og minste planet langsomt gli foran solskiven sett fra Jorda. Passasjer av denne typen er kanskje ikke så spektakulære visuelt sett, men de er ganske sjeldne og dessuten av betydelig historisk interesse. De er nyttige også for dagens astronomer.

I det følgende får du informasjon om tider og lokale forhold, tips til trygge måter du kan observere passasjen på, og en oversikt over lokale publikumsarrangementer. Jeg skriver også litt om bakgrunnen for fenomenet og gir noen kjappe fakta om Merkur.

(På engelsk kalles fenomenet «transit of Mercury». På norsk skriver vi «Merkur-passasje» eller «merkurpassasje». Bildet øverst er for øvrig fra 2006-utgaven.)

Tider og lokale forhold

Rundt kl 13:12 mandag 9. mai vil Merkur «berøre» solranden – det astronomene kaller 1. kontakt. I overkant av tre minutter senere vil hele Merkur ha kommet innenfor solskiven (2. kontakt). Så vandrer planeten videre over solskiven i nesten syv og en halv time, før den berører randen ca. kl 20:37 på vei ut (3. kontakt). Drøyt tre minutter senere vil hele Merkur være utenfor solskiven (4. kontakt).

Merkurpassasjen 2016 / Transit of Mercury 2016

Merkurs bane over solskiven 9. mai 2016. Figur: Jan-Erik Ovaldsen, himmelkalenderen.com

Planetskivens diameter er kun 0,6 % av solskivens diameter under passasjen (størrelsesforholdet på figuren over er korrekt). Merkur framstår dermed som en liten svart prikk mot den strålende Sola. I motsetning til Venus er den så liten at du trenger kikkert eller teleskop for å observere den – mer om dette om litt.

I tabellen under finner du mer detaljert informasjon om tider (oppgitt i norsk sommertid) og solhøyde for utvalgte byer rundt om i landet. Som man ser, endrer passasjetidspunktene seg med kun få sekunder fra sted til sted.

Merk at Sola står lavt på himmelen når Merkur forlater solskiven, altså ved 3. og 4. kontakt. Passasjen er synlig i hele Norge og fra alle steder i verden der Sola er over horisonten. Det er hele 33 år til neste gang vi kan oppleve en like fin Merkur-passasje her i landet.

Sted	1. kontakt	2. kontakt	3. kontakt	4. kontakt	Solhøyde†
Oslo	13:12:11	13:15:22	20:37:26	20:40:38	5°
Lillehammer	13:12:09	13:15:20	20:37:25	20:40:36	6°
Kristiansand	13:12:12	13:15:23	20:37:23	20:40:35	6°
Stavanger	13:12:14	13:15:25	20:37:23	20:40:35	7°
Bergen	13:12:14	13:15:25	20:37:24	20:40:36	8°
Ålesund	13:12:13	13:15:24	20:37:25	20:40:37	8°
Trondheim	13:12:11	13:15:22	20:37:28	20:40:40	7°
Mo i Rana	13:12:05	13:15:16	20:37:28	20:40:40	7°
Bodø	13:12:05	13:15:16	20:37:29	20:40:41	7°
Harstad	13:12:03	13:15:15	20:37:30	20:40:42	7°
Tromsø	13:12:04	13:15:16	20:37:33	20:40:46	7°
Alta	13:11:59	13:15:10	20:37:32	20:40:44	6°
Hammerfest	13:11:59	13:15:10	20:37:33	20:40:45	6°
Vadsø	13:11:55	13:15:06	20:37:33	20:40:45	4°
Longyearbyen	13:12:04	13:15:16	20:37:40	20:40:52	12°

† Solas høyde over horisonten er angitt for 3. kontakt, altså når Merkur er ved solranden på vei ut. Kilde: Himmelkalenderen 2016 og http://xjubier.free.fr

A: Projeksjonsmetoden (figur: T. E. Hillestad). B: Teleskop og prismekikkert påmontert hjemmesnekrede filtre laget av solfilterfolie du kan kjøpe hos teleskopforhandlere (foto: A. Dent). C: Solfilter av glass

Slik observerer du Merkur-passasjen

Fordi planetskiven er så liten, kan en Merkur-passasje ikke sees ved hjelp av det blotte øye og solformørkelsesbriller. Du trenger en prismekikkert eller helst en landskapskikkert eller et teleskop på et stødig stativ. 50 til 100 gangers forstørrelse er anbefalt. I alle tilfeller er det nødvendig at du setter et godkjent solfilter foran lysåpningen.

NB: Uten solfilter foran på kikkerten/teleskopet risikerer du umiddelbar og permanent øyeskade eller blindhet. Aldri la barn være uten voksent tilsyn når optiske instrumenter brukes til solobservasjoner!

Teleskopforhandlere fører både solfiltre av glass og solfilterfolie. Sistnevnte er en god, billig og fleksibel løsning for de som ønsker å lage sitt eget filter til kikkerten, kameraobjektivet eller teleskopet. Har du et lite linseteleskop (refraktor) kan du projisere bildet av Sola – uten solfilter foran lysåpningen – på et hvitt ark bak okularet. Se figuren (A) over. Med denne metoden vil flere personer kunne følge passasjen samtidig på en enkel og sikker måte.

Se passasjen på internett

Har du ikke tilgang til teleskop? Overskyet? Ikke noe problem, du kan følge passasjen på disse nettsidene:

Nærbilde av Merkur-passasjen 8. november 2006 tatt med romobservatoriet Hinode. Foto: JAXA

Om fenomenet

En Merkur-passasje oppstår når Merkur kommer mellom Sola og Jorda, og planeten sees som en knøttliten, mørk skive som sakte beveger seg over solskiven. En slik begivenhet er ikke et like sjeldent fenomen som de mer berømte Venus-passasjene.

Dette århundret byr på 14 Merkur-passasjer, som finner sted i enten mai eller november måned. Den forrige, i november 2006, var ikke synlig fra Norge. De tre neste kommer i 2019, 2032 og 2039, alle i november. Disse vil ikke kunne sees i sin helhet fra hele landet, og sannsynligheten for skyfri himmel er dessuten mindre om vinteren enn om våren. Vi i Norge må faktisk vente til mai 2049 før vi får en like god mulighet til å se Merkur foran Sola. Neste Venus-passasje inntreffer for øvrig ikke før i 2117.

Øverst: Banene til Jorda og Merkur sett nesten rett fra kanten. Observert fra Jorda passerer Merkur under Sola. Nederst: Banene sett skrått ovenfra. Her får vi en Merkur-passasje siden Merkur nå ligger i skjæringspunktet for de to baneplanene (oransje, stiplet linje). Figur: himmelkalenderen.com

Hvis Merkur og Jorda hadde kretset rundt Sola i nøyaktig samme plan, ville vi hatt massevis av passasjer. Banen til Merkur heller imidlertid syv grader i forhold til jordbanen, så når planeten passerer mellom Sola og Jorda – i snitt hver 116. dag – er den enten litt over eller under Sola på himmelen. En passasje oppstår bare når Merkur befinner seg i skjæringspunktet for de to baneplanene samtidig som den ligger mellom oss og Sola (se figuren over). Slike passasjer er for øvrig bare mulige for kloder som går i bane innenfor Jorda, dvs. Merkur og Venus.

Svart dråpe-effekten

Svart dråpe-effekten under Venus-passasjen i 2004. Foto: Wikipedia

Idet Merkur (eller Venus) akkurat er innenfor solranden, enten på vei inn eller ut, kan det se ut som den kullsvarte planetskiven «henger fast» i randen en stund. Fenomenet har fått tilnavnet svart dråpe-effekten og gjør det vanskelig å bestemme det nøyaktige tidspunktet for når planeten passerer inn på eller ut av solskiven. Det er snakk om en optisk effekt forårsaket av optikken i teleskopet man observerer med, randfordunklingen på Sola og i visse tilfeller turbulens i jordatmosfæren.

Litt historikk og anvendelser

Den franske astronomen Pierre Gassendi regnes gjerne som den første som noensinne så en planet krysse foran solskiven. Det skjedde under Merkur-passasjen 7. november 1631, som ble forutsagt fire år tidligere av den tyske astronomen Johannes Kepler, kjent blant annet for sine tre revolusjonerende lover for planetenes bevegelser rundt Sola. Gassendi var den eneste astronomen som publiserte sine observasjoner av passasjen, men et fåtall andre (deriblant prester) fikk også med seg begivenheten.

Et av de viktigste resultatene av Gassendis iakttagelser var at den tilsynelatende størrelsen (vinkelutstrekningen på himmelen) til Merkur viste seg å være mye mindre enn astronomer hadde antatt fram til da. Dette fikk følger også for de andre planetene, som fikk sine tilsynelatende diametre kraftig nedjustert.

Ved å bestemme tidspunktene for starten og slutten av en passasje fra steder på Jorda som ligger langt fra hverandre, er det faktisk mulig å utlede de virkelige dimensjonene i solsystemet. Metoden gir mer nøyaktige resultater for Venus, og den ble på 1700- og 1800-tallet brukt for å beregne avstandene og de fysiske størrelsene til himmelobjektene i solsystemet vårt. Et stykke ned i artikkelen min om Venus-passasjen i 2012 finner du utfyllende informasjon om framgangsmåten og den enorme innsatsen som ble gjort verden over for å observere disse begivenhetene.

Passasjer er imidlertid ikke bare av historisk interesse. I 2012 publiserte et forskerteam den hittil mest nøyaktige verdi for Solas størrelse. Resultatet var basert på bilder av Merkur-passasjene i 2003 og 2006 tatt med solsatellitten SOHO. Den nye verdien for solradien ble 696 342 km, med en usikkerhet på kun ±65 km.

Jakten på kloder rundt andre soler

Når lille Merkur befinner seg foran Sola, reduseres sollyset vi mottar med rundt 0,004 %. Samme effekt utnytter astronomer når de leter etter kloder – eksoplaneter på fagspråket – rundt fjerne stjerner. Hvis en eksoplanet passerer rett foran moderstjernen sin, noe man ikke kan observere direkte, vil man kunne måle en liten, periodisk svekkelse av stjernens lys. Faktisk er mer enn 60 % av de drøyt 2000 eksoplanetene astronomene per i dag har på sin offisielle liste, identifisert nettopp med denne passasjemetoden.

Merkur fotografert av NASA-sonden MESSENGER. Foto: NASA/JHUs APL/Carnegie Inst. Washington

Merkur

Merkur, oppkalt etter gudenes raske budbringer i romersk mytologi, er den innerste og minste av alle planetene. Den defineres som en steinplanet i likhet med Venus, Jorda og Mars. Merkurs radius og masse er henholdsvis 38 % og 5,5 % av Jordas. Banehastigheten er solsystemets største, og planeten bruker bare 88 dager på en runde rundt Sola i sin meget avlange omløpsbane. Den roterer imidlertid svært sakte. Faktisk varer et døgn på Merkur hele 176 jorddøgn.

Planeten har så å si ingen atmosfære, og temperatursvingningene mellom dag og natt er rekordstore: Termometeret viser over 400 grader på dagtid og under minus 150 om natta. Overflaten ligner mye på Månens, med en mengde kratre og fjellignende formasjoner. Merkurs indre domineres av en meget stor og trolig delvis flytende jernkjerne, som strekker seg ut til ca. 3/4 av planetens radius.

Sett fra Jorda kan Merkur være ganske lyssterk, men den er vanskelig å observere fordi den alltid er nær Sola på himmelen. Den kan derfor bare sees som enten morgen- eller aftenobjekt. Du kan ikke forvente å se overflatedetaljer på planeten gjennom et lite amatørteleskop, men dens faser kan enkelt observeres, slik som for Venus og Månen.

Romsonden MESSENGER gikk i bane rundt Merkur fra 2011 til 2015 og undersøkte overflaten, kjernen, den tynne atmosfæren og det svake magnetfeltet. Sonden fant blant annet bevis for vannis og attpåtil organiske forbindelser i bunnen av kratre ved polene.

Over: Lavoppløst videosnutt (i fortfilm) av Merkur-passasjen i 2006 observert av romobservatoriet Hinode.

Arrangementer i Norge

Denne listen over publikumsarrangementer i forbindelse med Merkur-passasjen 9. mai 2016 vil oppdateres fortløpende. Ta kontakt med arrangørene for nærmere informasjon.