Kosmisk kortnytt (2019-utg.)

Før hver utgave av Himmelkalenderen oppdateres tekster, oversikter og bilder for å holde stoffet à jour med utviklingen innen astronomien. Nye oppdagelser publiseres daglig, og det er naturligvis mye interessant som ikke får plass i boka. For å bøte litt på dette har jeg inkludert et eget kapittel med korte notiser fra den senere tids nyheter på astronomifronten.

Saken er hentet fra 2019-utgaven av Himmelkalenderen. Merk at det ikke nødvendigvis er de viktigste nyhetene som omtales.

Metanisdyner på Pluto?

På bilder tatt ved sonden New Horizons’ forbiflyging av dvergplaneten Pluto i 2015 har forskere identifisert et sanddynelignende mønster på den store nitrogenissletten Sputnik Planitia. De lange, parallelle ryggene som danner bølgemønsteret, er orientert omtrent vinkelrett på isfjellkjeden Al-Idrisi Montes. Forskerne tror små partikler av frosset metan transporteres med den forholdsvis svake vinden ned langs fjellsidene og ut på sletten, der de så hoper seg opp i isdyner.

Hastig interstellar gjest

I oktober 2017 oppdaget astronomer et mørkt, lite og avlangt objekt som hadde så stor hastighet vekk fra Sola at det umulig kunne ha sitt opphav her. Først mente man det var en asteroide, men i juni 2018 presenterte forskere data som tilsa at objektets hastighet varierer på en måte som minner mer om en komet. Uansett er dette første gang et objekt fra et annet solsystem er observert mens det er på gjennomreise. Den interstellare gjesten har fått offisiell betegnelse 1I/2017 U1, men er bedre kjent under kallenavnet ‘Oumuamua.

Slapp sol

Antall solflekker og styrken på solstormene øker og avtar med en gjennomsnittlig periode på 11 år. Minimum er ventet i løpet av 2018, og i skrivende stund ser inneværende syklus ut til å få det laveste antall solflekker siden nøyaktige nedtegnelser startet rundt 1750. Forrige syklus (1996–2008) var også av det rolige slaget. Flere solforskere mener Sola kan være på vei inn i en langvarig trend med lavere aktivitet, skjønt datamodellenes forutsigelser spriker. Bare tiden vil vise …

TRAPPIST-1-systemet rikt på vann

De siste to årene er det oppdaget syv planeter som går i tette baner rundt den lyssvake, røde dvergstjernen TRAPPIST-1 kun 40 lysår fra Jorda. Tre av dem ligger i den såkalte beboelige sonen og kan dermed tenkes å ha flytende vann på overflaten. Nye observasjoner og avanserte datamodeller av det kompakte planetsystemet indikerer at alle klodene for det meste består av stein, og at noen av dem trolig byr på store mengder vann (i form av damp, væske og/eller is). De varme planetene nærmest stjernen har sannsynligvis tette atmosfærer, mens de ytterste antas å være dekket av is og i beste fall bare ha tynne atmosfærer. Den fjerde planeten regnet innenfra ligner mest på Jorda hva angår størrelse, tetthet og mengden stråling den mottar fra moderstjernen sin.

Apropos planeter rundt røde dvergstjerner

I vår galakse er røde dvergstjerner den desidert mest tallrike typen stjerner. I sum må det finnes mange milliarder planeter i bane omkring dem. Flere studier påpeker nå at planeter rundt slike stjerner, f.eks. ovennevnte kloder rundt TRAPPIST-1, kan vise seg helt uegnet for avansert liv. Hovedgrunnen er at denne stjernetypen gjerne oppviser svært kraftige utbrudd, som kan sterilisere planetoverflaten og få atmosfæren og eventuelt vann til å fordampe. Selv små utbrudd kan over tid erodere vekk atmosfæren slik at skadelig stråling trenger ned til overflaten og forhindrer liv i å oppstå eller skader eventuelle eksisterende organismer.

Den krympende røde flekk

Gasskjempen Jupiter har et berømt, seiglivet og gigantisk stormsystem kalt Den store røde flekk. På slutten av 1800-tallet var den ovale stormens bredde omkring 3,5 ganger Jordas diameter. Da Voyager 2-sonden suste forbi Jupiter i 1979 var størrelsen nesten halvert. I dag er stormen så vidt stor nok til å romme én jordklode. Det var ventet at krympingen ville resultere i enda kraftigere vinder, på samme måte som en kunstløper snurrer raskere når hun i en piruett trekker inn armene. Men i stedet virker det som denne svære virvelen vokser i høyden. Det er fortsatt mye ved uværssystemet man ikke forstår, og forskere aner ikke hva den videre utvikling vil bli. Det kan hende stormen er i ferd med å dø ut.

Jupiters heftige atmosfære

De lyse og mørke horisontale båndene som preger Jupiters utseende, er kraftige jetstrømmer i atmosfæren. Gravitasjonsmålinger med romsonden Juno, som siden juli 2016 har undersøkt gasskjempen fra sin avlange polbane, har nå avdekket at disse værsystemene strekker seg hele 3000 km ned i atmosfæren, mye dypere enn man tidligere har trodd. Målingene antyder videre at under dette tykke værlaget roterer planeten mer eller mindre som et fast legeme.

Fordi Juno kretser over Jupiters poler, har man også fått helt ny kunnskap om atmosfæren i polområdene. På nordpolen finnes en gigantisk syklon omgitt av åtte mindre sykloner, hver og én med diameter på mellom 4000 og 4600 km, jf. det infrarøde bildet over. Sørpolen har også en stor syklon i midten, som omkranses av fem sykloner med diametre fra 5600 til 7000 km. Syklonene berører hverandre, og det er uklart hvordan så komplekse og voldsomme stormsystemer kan være stabile over måneder og år. Man har aldri sett noe lignende ellers i solsystemet.

Nyttårsmøte med Kuiperbelte-objekt

Etter at Pluto-sonden New Horizons suste forbi hovedmålet sitt i 2015 fortsatte den videre ut i det ytre solsystem for å prøve å studere noen av de små himmellegemene som inngår i Kuiperbeltet. Banejusteringer utført seinhøsten 2015 gjør at New Horizons om morgenen 1. januar 2019 vil fly like forbi et meget avlangt og ca. 30 km stort Kuiperbelte-objekt kalt 2014 MU₆₉. Minste avstand ventes å bli om lag 3500 km, som faktisk er tre ganger nærmere enn sonden passerte Pluto. 2014 MU₆₉ befinner seg 43 ganger lenger unna Sola enn det Jorda er, og vil dermed bli det fjerneste objekt som er undersøkt på nært hold av romsonder.

Kosmisk forstørrelsesglass gav avstandsrekord

I et lite amatørteleskop framstår selv nære galakser bare som diffuse lysflekker. Med store teleskoper er det likevel mulig å studere enkeltstjerner i dem. Utrolig nok har forskere nå klart å observere en stjerne i en avstand av ca. 9 milliarder lysår, minst 100 ganger lenger unna enn forrige rekordholder. Bildene ble tatt med Romteleskopet Hubble, som alene ikke er kraftig nok til å fange opp vanlige stjerner over så enorme avstander. Lyset fra stjernen, som ser ut til å være en blå superkjempe, ble nemlig forsterket mer enn 2000 ganger via en effekt kalt gravitasjonslinsing. Effekten oppstår når tyngdekreftene fra et eller flere massive objekter i forgrunnen avbøyer og forsterker lys fra fjerne, bakenforliggende kilder.

Innsikt i Mars’ indre

NASA-sonden InSight skal etter planen lande 26. november 2018 på sletten Elysium Planitia ved ekvator på Mars. Blant instrumentene er en følsom seismograf og en temperatursensor som skal bankes nesten fem meter ned i bakken. Ved å undersøke planetens indre aktivitet, sammensetning og varmeutvikling håper forskere å avdekke hvordan steinplaneter dannes og utvikler seg. Man ønsker også å finne ut hvor mye tektonisk aktivitet Mars har, og hvor ofte planeten treffes av meteoritter.

De nærmeste årene skal det for øvrig sendes av gårde minst syv andre Mars-sonder i regi av USA, Europa, Kina, India, Japan og De forente arabiske emirater. Et av delmålene til mange av dem er å lete etter tegn på tidligere og eventuelt nåværende liv.

Lettere tilgjengelig vann på Mars

Mars byr på store mengder vannis, både i de særdeles ugjestmilde polområdene og under bakken lenger vekk fra polene. Det har imidlertid vært uklart akkurat hvor dypt og hvor nær ekvator denne isen holder til. Ved hjelp av observasjoner med sonden Mars Reconnaissance Orbiter har forskere nå identifisert åtte ulike steder der erosjon har blottlagt tykke lag av is kun en til to meter under overflaten. Funnene er gjort såpass nær ekvator som 55 grader nord og sør. Isen kan lett graves opp og gi framtidige Mars-kolonister livsnødvendig vann. Ved å spalte vann (H₂O) får man dessuten oksygen og hydrogen til produksjon av luft og rakettbrennstoff.

James Webb Space Telescope utsatt igjen

James Webb Space Telescope, den infrarøde arvtageren til Romteleskopet Hubble, skulle etter mange år med utsettelser skytes opp våren 2019. Grunnet nye problemer annonserte NASA i juni 2018 at ny oppskytningsdato er 30. mars 2021. Kryss fingrene!

Se også

• Himmelkalenderen – astronomisk håndbok og almanakk