Total måneformørkelse 21. januar 2019

Grytidlig mandag 21. januar 2019 passerer Månen inn i skyggen fra Jorda. Resultatet er en total måneformørkelse som er observerbar i sin helhet fra hele Norge. Det blir lenge til neste gang, så benytt sjansen om du kan! To lyssterke morgenplaneter hilser også på.

En måneformørkelse oppstår når Sola, Jorda og Månen er på linje i verdensrommet og Månen ligger helt eller delvis i skyggen fra Jorda. Hvis hele Månen befinner seg i helskyggen (også kalt umbraen), får vi en total måneformørkelse. I tilfellene der helskyggen bare dekker en del av Månen, er formørkelsen delvis/partiell. Hvis Månen utelukkende passerer gjennom Jordas halvskygge (penumbra), får vi en såkalt penumbral formørkelse.

2018 bød på to totale måneformørkelser. Den første (31. januar) var mest severdig i Nord-Norge, mens den andre (27. juli) var mest interessant i den sørligste landsdelen. Begge var utfordrende å observere siden Månen sto svært lavt på himmelen under den totale fasen.

Formørkelsen som nå står for tur, blir derimot enkel å få med seg. Den kan følges fra start til slutt fra alle deler av landet (inkl. Svalbard), forutsatt godt vær, selvsagt. Denne utgaven er for øvrig litt spesiell fordi den inntreffer mens det er såkalt supermåne.

Sett på vekkeklokka, for det er ti år til neste gang vi får en like fin total formørkelse i Norge.

Tider og synlighet

Den delvise fasen begynner kl 04:34 mandag 21. januar. Titter du opp på Månen, vil du se at den sakte «spises opp» av jordskyggen. Månen er helt inne i Jordas helskygge kl 05:41. Totaliteten varer en time og tre minutter. Etter kl 06:44 dukker mer og mer av overflaten fram idet Månen glir ut av helskyggen. Denne delvise fasen avsluttes kl 07:51. Merk at den penumbrale fasen («halvskyggefasen») helt i starten og til slutt er vanskelig å få øye på ettersom Månen ikke blir spesielt mye mørkere enn den er til vanlig.

Klokkeslettene er oppgitt i norsk normaltid og gjelder for hele landet og verden for øvrig. Dataene er hentet fra den astronomiske håndboka Himmelkalenderen.

Som figuren ovenfor viser, vil Månen passere gjennom øvre del av Jordas helskygge. Den øvre delen av måneskiven vil under totaliteten derfor være noe lysere enn nedre del, som vil ligge lenger inn i helskyggen.

Mot slutten av formørkelsen står Månen stadig lavere på himmelen i vest/nordvest, så det anbefales å ha kurant sikt i denne retningen om du ønsker å få med deg hele den avsluttende delvise fasen.

Måneformørkelser observeres enkelt med det blotte øye, men ta gjerne i bruk en prismekikkert om du har. Et kamera med teleobjektiv og et stødig stativ er alt du trenger om du vil ta bilde av begivenheten.

Blodmåne

I Månens avstand spenner Jordas kjegleformede helskygge om lag tre månediametre. En total måneformørkelse er derfor ikke et like sjeldent eller kortvarig fenomen som en total solformørkelse, der skyggen fra Månen bare dekker et ørlite område på Jorda. Dessuten er måneformørkelser synlige fra hele Jordas nattside. De inntreffer alltid ved fullmåne.

Månen skinner fordi den reflekterer lyset fra Sola. Under en formørkelse skygger Jorda for Sola, men selv ved en total måneformørkelse vil ikke Månen bli kullsvart. Det svake og ofte rødlige lysskjæret skyldes at sollyset blir avbøyd og rødfarget ved å passere gjennom jordatmosfæren før det treffer Månen. Det er hovedsakelig mengden støv i atmosfæren, men også skyene langs jordranden, som avgjør hvilken farge nabokloden vår får under den totale fasen. Den kan være alt fra grå og brunaktig til oransje eller dyp rød.

«Supermåneformørkelse»

Månens bane rundt Jorda er en smule avlang. Det gjør at Månens avstand og dermed også dens tilsynelatende størrelse på himmelen vil variere. Begrepet «supermåne» brukes om de tilfeller der Månen viser full fase samtidig som den befinner seg i banepunktet nærmest Jorda. Da framstår måneskiven litt større enn ellers, med en diameter opptil 7 % større enn gjennomsnittet.

«Supermåne» er ikke et astronomisk begrep. Fenomenet er heller ikke sjeldent, selv om enkelte hevder det motsatte. Neste gang Månen er «superstor» er 21. januar 2019, og siden det tilfeldigvis også er måneformørkelse da, kan vi vel kalle begivenheten for en supermåneformørkelse.

Lenge til neste gang

Jeg anbefaler virkelig å benytte denne sjansen hvis været er godt der du befinner deg. Du trenger ikke nødvendigvis være oppe halve natta; står du opp i 6-tiden kan du oppleve både totaliteten og den delvise fasen til slutt.

Jeg har gått gjennom alle 28 måneformørkelser fra nå og fram til og med 2030. Det kommer en total måneformørkelse 8. november 2022, men den blir bare observerbar fra Svalbard (meget lavt på himmelen). Neste totale formørkelse som kan sees fra fastlandet, inntreffer 7. september 2025. Den blir imidlertid langt fra optimal ettersom den totale fasen begynner før Månen står opp.

Vi i Norge må faktisk vente nesten ti år, til 31. desember 2028, før vi igjen kan observere hele forløpet til en total måneformørkelse. Vi vil være så heldige å kunne oppleve det samme et år senere, nærmere bestemt 20. desember 2029.

Formørkelser i 2019

Etter den totale måneformørkelsen i januar får vi en delvis måneformørkelse 16. juli. Godt over halvparten av måneskiven formørkes, men dette kan bare sees fra Sør- og Midt-Norge.

2019 byr på tre solformørkelser: en delvis den 6. januar, en total den 2. juli, og en ringformet den 26. desember. Dessverre er ingen av disse synlige fra Norge.

11. november vil for øvrig solsystemets minste og innerste planet, Merkur, passere rett foran solskiven, slik den også gjorde i mai 2016. Deler av denne Merkur-passasjen vil kunne observeres fra omkring Tromsø og sørover. Neste passasje kommer først i 2032.

Lyssterkt planetpar på morgenhimmelen

Mens måneformørkelsen er inne i sine siste faser på vesthimmelen dukker to lyssterke planeter opp lavt i sørøst. Venus, den klareste, står opp først, deretter Jupiter. De holder til meget lavt på himmelen og er ikke synlige fra Nord-Norge.

Venus er en glohet steinklode som kretser i bane like innenfor jordbanen. Planeten er innhyllet i et tykt, permanent skylag, og det eneste man kan observere i et amatørteleskop er dens fase. Jupiter er en svær gassplanet i det ytre solsystem. Den har komplekse mønstre i atmosfæren og minst 79 måner, hvorav fire (De galileiske måner) kan sees i en vanlig prismekikkert.

I 2019 står dessverre flere av planetene dårlig til for observasjoner fra Norge. På denne siden kan du lese mer om synligheten av Merkur, Venus, Mars, Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun gjennom året.

I Himmelkalenderen får du full oversikt over planetenes himmelvandringer så vel som formørkelser, meteorsvermer og andre små og store himmelbegivenheter som er synlige fra Norge gjennom året.

Se også

• Himmelkalenderen – astronomisk håndbok og almanakk
• Astronytt på Twitter
• Formørkelser i år
• Planetene i år
• Observasjonstips for nybegynnere
• Astronomi på 1-2-3

Tekstutdrag og egne illustrasjoner kan brukes fritt mot kreditering og tilbakelink.