Merkur-passasje 11. november 2019

Mandag 11. november 2019 fra kl 13:35 til 19:04 vil den lille planeten Merkur passere sakte foran solskiven. En slik Merkur-passasje inntreffer høvelig sjeldent; neste sjanse kommer ikke før om 13 år. I Norge kan første del av begivenheten observeres fra rundt Tromsø og sørover ved hjelp av kikkert eller teleskop og et skikkelig solfilter.

Hvis du er astronomiinteressert har du kanskje den flotte Venus-passasjen i juni 2012 og Merkur-passasjen i mai 2016 noenlunde friskt i minne. Nå er det igjen tid for sistnevnte fenomen: I løpet av fem og en halv time vil solsystemets innerste og minste planet langsomt gli foran solskiven sett fra Jorda.

I Norge er forholdene denne gang ikke optimale ettersom begivenheten inntreffer om ettermiddagen og kvelden vinterstid. Passasjer av denne typen er kanskje ikke så spektakulære visuelt sett, men de er ganske sjeldne og dessuten av betydelig historisk interesse. De er nyttige også for dagens astronomer.

(På engelsk kalles fenomenet «transit of Mercury». På norsk skriver vi «Merkur-passasje» eller «merkurpassasje». Bildet øverst er for øvrig fra 2006-utgaven.)

Tider og synlighet

Rundt kl 13:35 mandag 11. november vil Merkur «berøre» solranden – det astronomene kaller 1. kontakt. I underkant av to minutter senere vil hele Merkur ha kommet innenfor solskiven (2. kontakt). Så vandrer planeten videre over solskiven i nesten fem og en halv time, før den berører randen ca. kl 19:02 på vei ut (3. kontakt). Mindre enn to minutter senere vil hele Merkur være utenfor solskiven (4. kontakt).

Planetskivens diameter er kun 0,5 % av solskivens diameter under passasjen (størrelsesforholdet på figuren over er korrekt). Merkur framstår dermed som en liten svart prikk mot den strålende Sola. I motsetning til Venus er den så liten at du trenger kikkert eller teleskop for å observere den. Mer om dette om litt.

Tidene for passasjens faser avhenger svært lite (mindre enn to sekunder!) av hvor i landet du befinner deg. Det er derfor ikke noe poeng å oppgi eksakte tidspunkter for flere titalls steder. Jeg tar med data for Oslo, Trondheim og Tromsø i tabellen under og oppgir i tillegg klokkeslettet for solnedgang i totalt 11 byer. I Norge går dessverre Sola tidlig ned om vinteren, hvilket betyr at vi bare kan observere første del av passasjen. I Tromsø får man så vidt med seg 1. og 2. kontakt forutsatt at man har helt fri sikt mot horisonten i sørvest. Passasjen er ikke synlig lenger nord.

	Oslo	Trondheim	Tromsø
1. kontakt	13:35:32	13:35:33	13:35:33
2. kontakt	13:37:13	13:37:14	13:37:14
Solnedgang	15:58	15:37	13:55
3. og 4. kontakt	–	–	–
Tidene oppgis i norsk normaltid og er hentet fra 2019-utgaven av Himmelkalenderen

Fram til solnedgang i Norge

Du kan altså følge passasjen fram til solnedgang der du befinner deg. Sola, nærmere bestemt dens øvre rand, går denne dagen ned kl 15:58 i Oslo, 15:52 i Lillehammer, 16:18 i Kristiansand, 16:23 i Stavanger, 16:16 i Bergen, 16:00 i Ålesund, 15:37 i Trondheim, 14:56 i Mo i Rana, 14:45 i Bodø, 14:17 i Harstad og 13:55 i Tromsø.

Ellers i verden

Passasjen kan sees fra alle steder i verden der Sola er over horisonten. Hele begivenheten er synlig fra vesttuppen av Nord-Afrika, deler av Kanariøyene (deriblant Gran Canaria, Tenerife og La Palma), hele Sør-Amerika og østlige Nord-Amerika, jf. verdenskartet over.

Tidspunktene for passasjens faser i andre deler av verden er de samme som for Norge innenfor pluss/minus et drøyt halvminutt. Det må selvsagt korrigeres for tidssone for å finne lokal tid.

Slik observerer du Merkur-passasjen

Fordi planetskiven er så liten kan en Merkur-passasje ikke sees ved hjelp av solformørkelsesbriller og det blotte øye. Du trenger en god prismekikkert eller helst en landskapskikkert eller et teleskop på et stødig stativ. 50 gangers forstørrelse eller mer er anbefalt. I alle tilfeller er det nødvendig at du setter et godkjent solfilter foran lysåpningen.

Uten solfilter foran på kikkerten/teleskopet risikerer du umiddelbar og permanent øyeskade eller blindhet. Aldri la barn være uten voksent tilsyn når optiske instrumenter brukes til solobservasjoner!

Solfiltre lages av glass eller solfilterfolie. Sistnevnte er en billig og fleksibel løsning for de som ønsker å lage sitt eget filter til kikkerten, kameraobjektivet eller teleskopet. Norske teleskopforhandlere har begrenset utvalg, men følgende nettbutikker er verdt å sjekke: Japan Photo, N.J. Opsahl, Teno Astro og Kikkertspesialisten.

Har du et lite linseteleskop (refraktor) eller en prismekikkert kan du projisere bildet av Sola – uten solfilter foran lysåpningen – på et hvitt ark et stykke bak okularet. Se figuren (A) over. Med denne metoden vil flere personer kunne følge passasjen samtidig på en enkel og sikker måte. Husk at du skal se på arket, ikke gjennom teleskopet!

Har du ikke utstyr til å observere passasjen med, kan du høre om noen i din lokale astronomiforening kan tilby en titt gjennom et teleskop. Man kan også se Merkur-passasjen 2019 live på internett.

Arrangementer i Norge i forbindelse med passasjen

• Solobservatoriet på Harestua / Facebook
• Bergen Astronomiske Forening / Facebook
• Astronomiforeningen i Agder

Direktesendinger på internett

• The Virtual Telescope Project
• Slooh (YouTube)
• Royal Observatory Greenwich
• MIT School of Science
• ServiAstro/Universitetet i Barcelona

Om fenomenet

En Merkur-passasje oppstår når Merkur kommer inn mellom Sola og Jorda. Planeten sees da som en knøttliten, mørk skive som sakte beveger seg over solskiven. En slik begivenhet er ikke et like sjeldent fenomen som de mer berømte og hakket mer severdige Venus-passasjene.

Dette århundret byr på 14 Merkur-passasjer, som finner sted i enten mai eller november måned. Den forrige, i mai 2016, var synlig fra start til slutt i hele Norge. Etter 2019-utgaven kommer de to neste i november 2032 og november 2039. Disse vil ikke kunne sees i sin helhet fra hele landet, og sannsynligheten for skyfri himmel er dessuten mindre om vinteren enn om våren. Vi i Norge må vente til mai 2049 før vi får sjansen til å oppleve en like fin Merkur-passasje som den i 2016. Neste Venus-passasje inntreffer for øvrig ikke før i 2117, og den blir ikke synlig fra Norge.

Hvis Merkur og Jorda hadde kretset rundt Sola i nøyaktig samme plan, ville vi hatt massevis av passasjer. Banen til Merkur heller imidlertid syv grader i forhold til jordbanen, så når planeten passerer mellom Sola og Jorda – i snitt hver 116. dag – er den enten litt over eller under Sola på himmelen. En passasje oppstår bare når Merkur befinner seg i skjæringspunktet for de to baneplanene samtidig som den ligger mellom oss og Sola, se figuren over. Slike passasjer er bare mulige for kloder som går i bane innenfor Jorda, dvs. Merkur og Venus.

Svart dråpe-effekten

Idet Merkur (eller Venus) akkurat er innenfor solranden, enten på vei inn eller ut, kan det se ut som den kullsvarte planetskiven «henger fast» i randen en stund. Fenomenet har fått tilnavnet svart dråpe-effekten og gjør det vanskelig å bestemme det nøyaktige tidspunktet for når planeten passerer inn på eller ut av solskiven. Det er snakk om en optisk effekt forårsaket av optikken i teleskopet man observerer med, randfordunklingen på Sola og i visse tilfeller turbulens i jordatmosfæren.

Litt historikk og anvendelser

Den franske astronomen Pierre Gassendi regnes gjerne som den første som noensinne så en planet krysse foran solskiven. Det skjedde under Merkur-passasjen 7. november 1631, som ble forutsagt fire år tidligere av den tyske astronomen Johannes Kepler, kjent blant annet for sine tre revolusjonerende lover for planetenes bevegelser rundt Sola. Gassendi var den eneste astronomen som publiserte sine observasjoner av passasjen, men et fåtall andre (deriblant prester) fikk også med seg begivenheten.

Et av de viktigste resultatene av Gassendis iakttagelser var at den tilsynelatende størrelsen til Merkur (vinkelutstrekningen på himmelen) viste seg å være mye mindre enn astronomer hadde antatt fram til da. Dette fikk følger også for de andre planetene, som fikk sine tilsynelatende diametre kraftig nedjustert.

Ved å bestemme tidspunktene for starten og slutten av en passasje fra steder på Jorda som ligger langt fra hverandre, er det faktisk mulig å utlede de virkelige dimensjonene i solsystemet. Metoden gir mer nøyaktige resultater for Venus, og den ble på 1700- og 1800-tallet brukt for å beregne avstandene og de fysiske størrelsene til himmelobjektene i solsystemet vårt. Et stykke ned i artikkelen min om Venus-passasjen i 2012 finner du utfyllende informasjon om framgangsmåten og den enorme innsatsen som ble gjort verden over for å observere disse begivenhetene.

Passasjer er imidlertid ikke bare av historisk interesse. I 2012 publiserte et forskerteam den hittil mest nøyaktige verdi for Solas størrelse. Resultatet var basert på bilder av Merkur-passasjene i 2003 og 2006 tatt med solsatellitten SOHO. Den nye verdien for solradien ble 696 342 km, med en usikkerhet på kun ±65 km.

Jakten på kloder rundt andre soler

Når lille Merkur denne gangen befinner seg foran Sola, reduseres sollyset vi mottar med rundt 0,003 %. Samme effekt utnytter astronomer når de leter etter kloder – eksoplaneter på fagspråket – rundt fjerne stjerner. Hvis en eksoplanet passerer rett foran moderstjernen sin, noe man ikke kan observere direkte, vil man kunne måle en liten, periodisk svekkelse av stjernens lys. Faktisk er om lag 75 % av de ca. 4000 eksoplanetene astronomene per i dag har på sin offisielle liste, identifisert nettopp med denne passasjemetoden.

Merkur

Merkur, oppkalt etter gudenes raske budbringer i romersk mytologi, er den innerste og minste av alle planetene. Den defineres som en steinplanet i likhet med Venus, Jorda og Mars. Merkurs radius og masse er henholdsvis 38 % og 5,5 % av Jordas. Banehastigheten er solsystemets største, og planeten bruker bare 88 dager på en runde rundt Sola i sin meget avlange omløpsbane. Den roterer imidlertid svært sakte. Faktisk varer et døgn på Merkur hele 176 jorddøgn.

Planeten har så å si ingen atmosfære, og temperatursvingningene mellom dag og natt er rekordstore: Termometeret viser over 400 grader på dagtid og under minus 150 om natta. Overflaten ligner mye på Månens, med en mengde kratre og fjellignende formasjoner. Merkurs indre domineres av en meget stor og trolig delvis flytende jernkjerne, som strekker seg ut til ca. 3/4 av planetens radius.

Sett fra Jorda kan Merkur være ganske lyssterk, men den er vanskelig å observere fordi den alltid er nær Sola på himmelen. Den kan derfor bare sees som enten morgen- eller aftenobjekt. Du kan ikke forvente å se overflatedetaljer på planeten gjennom et lite amatørteleskop, men dens faser kan enkelt observeres, slik som for Venus og Månen.

Romsonden MESSENGER gikk i bane rundt Merkur fra 2011 til 2015 og undersøkte overflaten, kjernen, den tynne atmosfæren og det svake magnetfeltet. Sonden fant blant annet bevis for vannis og attpåtil organiske forbindelser i bunnen av kratre ved polene. Den europeiske og den japanske romorganisasjonen (hhv. ESA og JAXA) skjøt i oktober 2018 opp BepiColombo, som består av to banefartøyer som etter ankomst i 2025 skal gjøre inngående studier av Merkurs indre sammensetning, overflate og magnetosfære.

Se også

• Himmelkalenderen – astronomisk håndbok og almanakk
• Observasjonstips for nybegynnere
• Astronomiforeninger i Norge
• Venus-passasjen 2012
• Astronytt på Twitter
• Infoside på eclipsewise.com

Tekstutdrag og egne illustrasjoner kan brukes fritt mot kreditering og tilbakelink.