Topp 10 bilder fra Himmelkalenderen 2022

Mer enn 140 fargesprakende astronomibilder er med å krydre det omfattende faktastoffet i boka Himmelkalenderen. Størstedelen av bildematerialet skiftes ut mellom hver utgave. Her presenterer jeg ti av mine favorittbilder (med beskrivelser) fra 2022-utgaven.

10. Krystallklar galakse

Juan-Carlos Muñoz-Mateo er astronom ved European Southern Observatory (ESO) og besøker ofte Paranal-observatoriet, som ligger på en øde fjelltopp 2600 moh. i Atacamaørkenen i Chile. Han er også en dyktig hobbyfotograf, noe dette bildet vitner om.

Melkeveien, altså galaksen vi er del av, er her fotografert gjennom en 8 cm stor krystallkule som for anledningen ble plassert utenfor observatoriet. Det mørke båndet i midten skyldes støv i galakseskiven, mens de hvite og lysebrune områdene rundt er det samlede lys fra milliarder av enkeltstjerner. Krystallkule og krystallklar himmel må kunne sies å være en god kombinasjon.

9. Selfie på Den røde planet

Tre robotbiler og en stasjonær sonde er i skrivende stund i drift på overflaten av Mars, vår rustrøde naboplanet i ytre bane. I tillegg finnes det åtte aktive sonder i omløpsbane. I år kom flere romsonder fram til Mars, deriblant robotbilen Perseverance.

Det ett tonn tunge, rullende laboratoriet har mange ulike kameraer, spektrometer, bakkegjennomtrengende radar (laget i Norge), værstasjon, to mikrofoner, kjernebor og en rekke andre analyseinstrumenter. En eksperimentell helikopterdrone fikk også haik til Mars. Dronen sees mellom hjulsporene på dette bildet tatt 7. april 2021.

8. Kitt Peak-observatoriet

Kitt Peak National Observatory ligger 2100 moh. i Arizona i USA. Observatoriet ble grunnlagt i 1958 og består i dag av et tjuetalls teleskoper, inkludert Mayall-teleskopet som rager høyt midt i dette bildet.

Mayall-teleskopet har et hovedspeil på 4 meter i diameter og var verdens nest største optiske teleskop da det ble innviet i 1973. I dag regnes det som et middels stort teleskop. Selv observatoriets eldre 1- og 2-metersteleskoper kan gjøre viktige oppdagelser takket være nye instrumenter og oppgraderte kameraer.

7. Himmelsmykket M15

Messier 15, gjerne forkortet M15, er en gigantisk, tettpakket ball av stjerner. Astronomer klassifiserer slike objekter som kulehoper. De kan inneholde opptil flere millioner stjerner, som holdes samlet innenfor et kuleformet område av gjensidige gravitasjonskrefter.

M15 i Pegasus huser over 100 000 stjerner, er rundt 12,5 milliarder år gammel og ligger ca. 34 000 lysår unna Jorda. I en vanlig håndkikkert eller et lite amatørteleskop vil hopen bare framstå som en liten, diffus lysflekk. Sett gjennom større amatørteleskoper (lysåpning på ca. 12 cm i diameter eller mer) kan en begynne å skjelne enkeltstjerner i M15s ytre deler.

Bildet er tatt i ultrafiolett, synlig og infrarødt lys med Romteleskopet Hubble, som ble skutt opp i bane rundt Jorda i 1990.

6. Hyadene

Mens himmelobjektet på bilde nr. 7 ovenfor er en kulekop, er dette en såkalt åpen stjernehop. Åpne hoper er forholdsvis unge og har langt færre stjerner, som gravitasjonsmessig er relativt løst bundet til hverandre. Det betyr at stjernene i løpet av noen millioner år vil spre seg i alle mulige retninger slik at hopen i praksis går i oppløsning.

Hyadene i stjernebildet Tyren holder til omkring 150 lysår fra Jorda og er den nærmeste åpne hop vi kjenner til. Den lyssterke stjernen til venstre i bildet er Aldebaran, som ligger mye nærmere oss (ca. 65 lysår) og således ikke er del av hopen. Ikke langt unna Hyadene på himmelen finner vi forresten Pleiadene, en annen og enda mer kjent åpen hop.

Bildet er satt sammen av 360 enkelteksponeringer tatt med speilreflekskamera og teleobjektiv. Ved å kombinere mange enkeltbilder reduseres støyen slik at farger og detaljer blir klarere. Slik «stacking» benyttes av både profesjonelle astronomer og amatørastronomer.

5. Delvis okkultasjon av Mars

Når et himmellegeme passerer foran et annet, kalles det en okkultasjon på fagspråket. Vanligvis er det Månen som dekker – eller okkulterer – en stjerne, planet eller asteroide. 6. september 2020 passerte Månen foran planeten Mars sett fra deler av Sør-Amerika, Vest-Afrika og Sør-Europa. Fotografen tok denne bildemontasjen med et 8-tommers amatørteleskop fra et sted i sørlige Portugal der Månen akkurat ikke klarte å dekke hele planeten. Se også filmsnutten på denne siden.

NB: Sett fra Norge vil Månen i 2022 okkultere både Mars (en gang) og den fjerne gassplaneten Uranus (to ganger). Disse begivenhetene er naturligvis med i Himmelkalenderen 2022.

4. Den store komet av 1881

Kometen C/1881 K1, også kjent som Den store komet av 1881, ble et spektakulært skue på den nordlige himmelhalvkule gjennom sommeren 1881. I en tid da menneskeskapt lysforurensing ikke var noe å snakke om, ville dens lange hale vært lett synlig med det blotte øye både i byer og på landet.

Denne vakre fargelitografien gjengir kometen slik den framstod for astronomen og kunstneren Étienne L. Trouvelot natt til 26. juni det aktuelle år.

3. Tarantellen i Den store magellanske sky

I Den store magellanske sky, en av Melkeveiens små satellittgalakser, ligger et gigantisk, lysende tåkekompleks med betegnelsen 30 Doradus. På fotografier tatt på midten av 1900-tallet kunne objektets form minne om en edderkopp, derav kallenavnet Tarantelltåken.

Tåken består for det meste av hydrogengass, som lyser fordi den bestråles av intenst ultrafiolett lys fra unge, massive stjerner. Midt i det mest lyssterke området finner vi den store stjernehopen NGC 2070. Og inni denne ligger en tett ansamling kalt R136 med en rekke ekstremt massive og energirike stjerner. Den største er hele 215 ganger mer massiv enn Sola og lyser over 6 millioner ganger kraftigere!

NB: Bildet av Tarantelltåken, i tillegg til andre topp 10-bilder, er nylig brukt i de høyoppløste skrivebordsbakgrunnene som du kan laste ned gratis hver måned.

2. Kjempemånen Ganymedes

Per i dag har astronomer oppdaget 80 måner rundt kjempeplaneten Jupiter. Ganymedes er den største av dem – ja, den er faktisk større enn planeten Merkur. Galileo Galilei oppdaget månen 7. januar 1610 da han observerte stjernehimmelen med en fersk og mildt sagt revolusjonerende oppfinnelse: teleskopet.

Ganymedes har en flytende, jernrik kjerne og et indre hav som muligens inneholder mer vann enn alle Jordas hav til sammen. Den iskalde overflaten (ca. 170 minusgrader) virker å bestå hovedsakelig av vannis og frosne gasser som karbondioksid og svoveldioksid.

Dette praktfulle portrettet ble tatt av romsonden Juno 7. juni 2021. Det vil si, sonden tok råbildene, som deretter ble sendt tilbake til Jorda, publisert på NASAs nettsider og deretter lastet ned og prosessert av bildebehandleren Kevin M. Gill.

1. Voldsom stjernehop

Westerlund 2 er en ung, kompakt stjernehop i stjernebildet Kjølen på den sørlige himmelhvelving. I likhet med R136 og Tarantelltåken over (bilde nr. 3) ligger hopen inni en svær stjernetåke, som vi ser deler av til venstre i dette bildet fra Romteleskopet Hubble.

Westerlund 2 byr på noen av de varmeste og mest energirike og massive stjerner astronomene kjenner til. Nyere forskning har blant annet avdekket at hopens sentralområde inneholder minst 37 monsterstjerner, hver med opptil 100 ganger Solas masse. De unge stjernenes voldsomme stråling, i form av både lys og partikkelvinder, har rett og slett blåst vekk omliggende gass og støv og på den måten gitt oss fritt innsyn i den heftige stjernegruppen.

Bildet pryder for øvrig omslaget på 2022-utgaven.

I bokform

Bildene er hentet fra 2022-utgaven av Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka og almanakken er spesiallaget for norske forhold og kommer i et hendig pocketformat på 224 sider. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en fyldig og rikt illustrert innføring i astronomi. Boka bestilles her på nettsiden.

Se også

• Gratis skrivebordsbakgrunner med kalender
• Er astrobildene bare juks?