Kosmisk kortnytt (2023-utg.)

Før hver utgave av Himmelkalenderen oppdateres tekster, oversikter og bilder for å holde stoffet à jour med utviklingen innen astronomien. Nye oppdagelser publiseres daglig, og det er naturligvis mye interessant som ikke får plass i boka. For å bøte litt på dette har jeg inkludert et eget kapittel med korte notiser fra den senere tids nyheter på astronomifronten.

Saken er hentet fra 2023-utgaven av Himmelkalenderen. Merk at det ikke nødvendigvis er de viktigste nyhetene som omtales.

Enda en planet rundt Solas nabostjerne?

Den røde dvergstjernen Proxima Centauri er godt kjent for astronomiinteresserte. Den er vår nærmeste nabostjerne, ca. 4,2 lysår unna. De senere år har astronomer funnet to planeter rundt stjernen – en med omløpstid på 11 dager, pluss en planetkandidat som trolig bruker over fem år på et omløp. I februar 2022 annonserte en forskergruppe at de hadde funnet klare tegn på en tredje planet (jf. illustrasjon), som har kun en fjerdedel av Jordas masse og en omløpstid på bare fem dager. Forhåpentligvis vil framtidige undersøkelser bekrefte oppdagelsen.

Romteleskopet James Webb endelig i drift

Etter stadige utsettelser og budsjettoverskridelser er James Webb Space Telescope (JWST) omsider klart til bruk. Etter oppskytningen i desember 2021 har teleskopet blitt plassert i bane 1,5 millioner km fra Jorda, foldet ut sitt 6,5-meters segmenterte speil og gjennomgått et utall vellykkede tester og kalibreringer.

JWST er spesialdesignet for å observere infrarødt lys. Denne varmestrålingen har lengre bølgelengder enn synlig lys og vil blant annet gjøre det mulig å studere objekter som er lenger unna og derfor sees i en epoke da universet var enda yngre. Romteleskopet vil i årene framover garantert produsere både fantastiske oppdagelser og spektakulære bilder. Et av de aller første blinkskuddene kan sees her.

Amatørastronom oppdaget ultrasvak galakse

Amatørastronomen Giuseppe Donatiello fant en interessant liten flekk et stykke unna Andromedagalaksen da han gikk gjennom fritt tilgjengelige arkivbilder fra et 4 m stort teleskop ved Cerro Tololo-observatoriet i Chile. Påfølgende observasjoner med Gemini North-teleskopet (speildiameter på 8,1 m) avdekket at det var en hittil ukjent og ekstremt lyssvak dverggalakse. Den fikk navnet Pegasus V og viste seg å inneholde stjerner med svært lite tyngre grunnstoffer, noe som tyder på at den er særdeles gammel – trolig en levning etter universets første galakser.

Pegasus V er faktisk den sjette galaksen Donatiello har oppdaget. Det viser at dyktige hobbyastronomer kan yte betydelige bidrag til forskningen, uansett om man har eget teleskop eller ikke.

Melkeveiens svarte hjerte avbildet

I midten av galaksen vår, skjult bak støvskyer, ligger et massivt, men uhyre kompakt objekt kalt Sagittarius A*. En rekke studier de siste tiårene har styrket antagelsen om at dette er et supermassivt svart hull. Etter fem år med dataanalyser på supercomputere kunne over 300 forskere i mai 2022 publisere det første bildet av objektet.

Selve hullet kan ikke observeres, men det kan dets skygge. De enorme gravitasjonskreftene forvrenger lyset fra den supervarme, omliggende gassen slik at det dannes en lysende ring omkring det svarte hullet. Resultatet ser kanskje uskarpt ut, men det tilsvarer å ta bilde av en smultring plassert på Månen! Bragden var mulig takket være en teknikk kalt interferometri og åtte radioteleskoper spredt over hele Jorda.

70 millioner år gammel muslingklokke

Døgnet blir sakte, men sikkert lenger fordi tidevannskrefter fra Månen bremser jordrotasjonen, samtidig som Månens avstand øker (med ca. 3,8 cm per år i vår tid). Nye, detaljerte analyser av såkalte vekststriper hos fossile muslinger har gitt en meget nøyaktig verdi for Jordas døgnlengde for 70 millioner år siden, altså mot slutten av krittiden.

Disse skjellene dannet nemlig daglige vekststriper, som forskerne kunne telle: 372 hvert år, tilsvarende en døgnlengde på 23 timer og 31 minutter (man går ut fra at Jordas omløpsbane og derfor årets lengde var den samme da som nå). Økningen i Månens avstand fra Jorda er ikke konstant over lange tidsrom, så presise bestemmelser av døgnlengden fra muslingfossiler gir astronomer nyttig informasjon om hvordan jord–måne-systemet har utviklet seg opp gjennom historien.

Teleskopkamera i Guinness rekordbok

Vera C. Rubin-observatoriet i Chile huser Simonyi Survey Telescope, som i 2024 skal starte omfattende himmelkartlegginger med sitt 8,4 m store hovedspeil og enorme vidvinkelkamera. Bildebrikken måler 64 cm i diameter og har rekordhøy oppløsning: hele 3,2 gigapiksler, altså 3200 megapiksler!

Kameraet veier 2800 kg, er på størrelse med en liten bil og har tre korreksjonslinser, deriblant en med diameter på 1,55 m – den største linse som noensinne er laget. Teleskopet vil generere om lag 20 terabyte med observasjonsdata hver eneste natt, noe som krever automatisert bildebehandling på kraftige datamaskiner.

Mikronova – ny type stjerneeksplosjon

Visse døende stjerner etterlater seg vakre gasståker med en hvit dverg i midten. Sistnevnte er den tidligere stjernens kjerne, der materialet er ekstremt tettpakket – tenk deg hele Solas masse presset inn i et volum tilsvarende Jordas.

En hvit dverg i et dobbeltstjernesystem kan i visse tilfeller suge til seg hydrogen fra ledsagerstjernens atmosfære. Når gassen blir varm nok, starter en eksplosiv kjernereaksjon på hele overflaten til den hvite dvergen. Lysstyrken øker kraftig, før den avtar over uker og måneder. Dette kalles en nova. I april 2022 rapporterte forskere at de gjennom analyser av data fra TESS-teleskopet hadde oppdaget mystiske lysglimt som varte noen få timer. Nærmere undersøkelser viste at de stammet fra hvite dverger, skjønt utbruddene var mye mindre og kortere enn vanlige novaer.

Tolkningen er at de aktuelle hvite dvergene har kraftige magnetfelt, som leder hydrogenet fra nabostjernen inn mot polene og deretter forårsaker lokale kjernereaksjoner i polområdene, jf. illustrasjonen. Fenomenet har fått navnet mikronova.

Rare radiosirkler

Odd Radio Circles (ORCs), eller rare radiosirkler på norsk, er gigantiske objekter som framstår som diffuse sirkler på bilder tatt på radiobølgelengder. På alle andre bølgelengder er de usynlige. Det første eksempelet ble funnet i 2019, og hittil er kun fem oppdaget. Det er trolig snakk om kuleformede skall, som for oss ser ut som sirkler. Diameteren er mer enn ti ganger større enn Melkeveien, vår egen galakse.

Nye observasjoner har identifisert galakser nær midten av sirklene, noe som antyder at dette kan være ekspanderende skall av varm gass knyttet til ekstrem stjernedannelse eller kollisjoner mellom to supermassive svarte hull i sentrumsgalaksen. Flere observasjoner og teoretiske studier må til for å forstå hva dette snodige fenomenet egentlig er.

Månedannelse i ungt solsystem

Stjernen PDS 70, 370 lysår fra Jorda, omgis av en enorm protoplanetarisk skive av gass og støv, som planeter dannes fra. Hittil er to unge kjempekloder identifisert. På bilder fra radioteleskopet ALMA så forskere i 2019 spennende tegn på at en av dem hadde samlet sin egen skive av støv og gass rundt seg. Nye observasjoner har nå styrket antagelsen. Astronomer tror materialet rundt planeten i framtiden vil bli til en eller flere måner. Vi kan altså ikke bare observere planeter rundt fjerne stjerner, men nå også dannelse av måner.

Dis gjør Uranus blek

Gasskjempene Uranus (til venstre på bildet) og Neptun ligner mye på hverandre når det gjelder masse, størrelse og atmosfærisk sammensetning. Utseendet i synlig lys er likevel ganske forskjellig: Neptun er blå og framviser flekker og mønstre i atmosfæren, mens Uranus er blekere, mer grønnaktig og strukturløs.

En forskergruppe har laget en datamodell av planetenes atmosfære og fått den til å passe med observasjoner gjort i ultrafiolett, synlig og infrarødt lys. Modellen indikerer blant annet at et av lagene med dis er tykkere hos Uranus, noe som gir en blekere framtoning. Neptun har ekstremt kraftige vinder, som gjennom ulike prosesser fjerner mye av disen og således skaper en mørkere farge. Uten tett dis kommer også Neptuns dypereliggende mørke flekker tydeligere fram.

Europas Mars-tur er kansellert

Den europeiske romorganisasjonen ESAs robotbil Rosalind Franklin skulle skytes opp med en russisk rakett høsten 2022, men samarbeidet med Russland er suspendert som følge av sistnevntes invasjon av Ukraina. ESA undersøker nå om det er mulig å finne andre partnere som kan levere det rullende laboratoriet trygt ned til Mars-overflaten. Oppskytning vil trolig ikke skje før tidligst i slutten av 2028.

Se også

• Himmelkalenderen – astronomisk håndbok og almanakk