Topp 10 bilder fra Himmelkalenderen 2023

Mer enn 140 fargesprakende astronomibilder er med å krydre det omfattende faktastoffet i boka Himmelkalenderen. Størstedelen av bildematerialet skiftes ut mellom hver utgave. Her presenterer jeg ti av mine favorittbilder (med beskrivelser) fra 2023-utgaven.

10. Komet C/2020 F3 (NEOWISE)

Himmelobjekter plassert lavt på himmelen kan være flotte fotomotiver, spesielt om man også har en interessant forgrunn. Dette blinkskuddet ble tatt i Slovakia i juli 2020 og viser kometen C/2020 F3 (NEOWISE).

Kometen ble oppdaget i mars 2020 med det infrarøde romteleskopet WISE. Etter at den tidlig i juli samme år hadde passert banepunktet som er nærmest Sola (perihelium på fagspråket), ble den på den nordlige halvkule synlig i vest etter solnedgang. Kometen er nå på vei utover i solsystemet og vil ikke vende tilbake før om flere tusen år.

9. Himmelske safirer

Messier 11 er en såkalt åpen stjernehop i stjernebildet Skjoldet. Den inneholder omkring 3000 stjerner og er en av de mest kompakte og massive åpne hoper astronomene kjenner til. Avstanden fra Jorda er drøyt 6100 lysår.

Bildet er tatt med Gran Telescopio Canarias (GTC), et teleskop med et hovedspeil på hele 10,4 meter i diameter på kanariøya La Palma. Foruten hopens lyssterke, blå og unge stjerner sees også talløse svakere og mer rødlige bakgrunnsstjerner. Amatørastronomer kan observere Messier 11 med prismekikkert eller et lite teleskop.

8. Solformørkelse bak Frihetsstatuen

10. juni 2021 samlet en liten gruppe fotografer seg i en båt ved havnen i New York for å ta bilder av solformørkelsen som inntraff ved soloppgang denne dagen. Tross overskyet vær fikk fotografene foreviget deler av himmelbegivenheten. Skyene og Frihetsstatuen i forgrunnen gjør dette bildet både dramatisk og stemningsfullt.

Også i Norge kunne man oppleve denne solformørkelsen, og 25. oktober i år hadde vi dessuten en lignende formørkelse. I Himmelkalenderen fås informasjon kommende formørkelser og andre astronomiske begivenheter som er aktuelle for oss i Norge.

7. Den opplyste planeten

Ved hjelp av store mengder bilder fra værsatellitten Suomi-NPP har forskere ved NASA konstruert kart som viser lys fra ulike typer menneskelig aktivitet. Det være seg lys fra byer, veier, båter og så videre.

Månens varierende fase/lys og årstidsvariasjoner i eksempelvis vegetasjon, skyer, snø og is var noen av de naturlige faktorene forskerne måtte ta hensyn til og eliminere når nattkartene over menneskeskapt belysning skulle lages. De nye kartdataene gjør det mulig å studere små områder på Jorda med så god oppløsning at man kan se lyset fra enkeltlamper langs veier eller en fiskebåt midt på havet. Alternativt kan man lage globale kart og illustrasjoner, som vist ovenfor, der vi ser det asiatiske kontinent, med Australia nede til høyre.

Oppdaterte kart hver natt kan brukes blant annet til å avdekke ulovlig fiske, overvåke lysforurensning og følge med på strømbrudd forårsaket av naturkatastrofer eller krig.

6. Levninger fra steinalderen

For mange tusen år siden tok livet til en stor stjerne i stjernebildet Svanen slutt på voldsomt vis. Stjernen eksploderte og blåste det meste av sin masse utover i rommet i enorme hastigheter. Astronomene kaller dette en supernova. Den ville vært synlig for våre forfedre selv ved høylys dag!

I dag danner de svakt lysende gassrestene et vakkert objekt kalt Slørtåken. Avstanden fra Jorda er ca. 2400 lysår. Vi kan se at tåken minner litt om en ufullstendig ring etter å ha utvidet seg i etterkant av supernovaeksplosjonen. I dag er ekspansjonshastigheten 1,5 millioner km/t.

Bildet er tatt med et profesjonelt teleskop og dekker et relativt stort utsnitt av himmelen. Det er plass til rundt syv fullmåner i bredden.

5. Himmelsk sombrero

Den berømte Sombrerogalaksen kjennetegnes av et meget lyssterkt kjerneområde og en uvanlig bred ring av støv nær ytterkanten. Sistnevnte minner om bremmen på en sombrero, noe som forklarer galaksens kallenavn. Offisiell katalogbetegnelse er Messier 104 (eventuelt NGC 4594). Midt i galaksen ligger et gigantisk svart hull med masse tilsvarende en milliard ganger Solas.

Sombrerogalaksen holder til i stjernebildet Jomfruen, og avstanden fra Jorda er omkring 30 millioner lysår. Den kan observeres med et lite amatørteleskop, skjønt ikke forvent noe som ligner dette bildet, som ble tatt med Romteleskopet Hubble i 2004.

4. Mars

Hope-sonden til De forente arabiske emirater gikk inn i bane rundt Mars i februar 2021. Det spektakulære portrettet ovenfor ble tatt i august samme år. Ved hjelp av et kamera og to spektrometre skal sonden studere vår naboplanets atmosfære og værsystemer med tanke på både daglige endringer og årstidsvariasjoner.

Øverst sees den nordlige polkalotten bestående av vannis og frosset karbondioksid (også kalt tørris). I midten, nær skillelinjen mellom dag- og nattsiden, trer kjempevulkanen Olympus Mons (ca. 25 km høy) tydelig fram, og nedenfor sees tre andre store vulkaner. Under disse igjen kan vi skimte et system av dype kanaler kalt Noctis Labyrinthus, som mot høyre går videre inn i kjempekløfta Valles Marineris. Sistnevnte er over 4000 km lang og opptil 7 km dyp. De lysere områdene skyldes høytliggende cirrusskyer.

3. Infrarødt utsnitt av Carinatåken

James Webb Space Telescope (JWST) ble skutt opp i slutten av 2021. Det banebrytende romteleskopet har et hovedspeil på hele 6,5 meter i diameter og observerer universet på infrarøde bølgelengder, eller varmestråling om du vil. 12. juli 2022 fikk verden se teleskopets aller første fargebilder, deriblant et lite utsnitt av den gigantiske Carinatåken i stjernebildet Kjølen på den sørlige himmelhalvkule.

Horisontalt midt i bildet ser vi kanten av en stor gassregion, som eroderes av intenst ultrafiolett lys og partikkelvinder fra unge, varme og svært massive stjerner. Stjernene ligger ovenfor det avbildede området og kan derfor ikke sees her. I motsetning til synlig lys kan infrarød stråling passere noenlunde fritt gjennom kosmisk støv, som det ofte finnes mye av i tåkeområder som dette. JWST kan derfor avdekke objekter og detaljer som andre teleskoper, f.eks. Romteleskopet Hubble, ikke kan.

Tåkelandskapet kan beundres i høy oppløsning i skrivebordsbakgrunnen for november 2022.

2. Astronomisk steampunk

Lick-refraktoren ved Lick-observatoriet i California ble ferdigstilt i 1888. Refraktor betyr linseteleskop, og denne har en objektivlinse på hele 91 cm. Store linser er både vanskelige og kostbare å lage, så de aller fleste store teleskoper bruker speil. Selv i dag finnes det bare to teleskoper i verden med større linse enn Lick-refraktoren.

Hele gulvet kan heves og senkes slik at observatøren lettere når opp til okularet. Gulvet, domen og monteringen ble opprinnelig drevet av vann- og vindkraft. Denne Wikipedia-siden har link til en meget høyoppløst versjon av tegningen, der man lettere kan se den intrikate mekanikken til både teleskopet og monteringen. Lick-refraktoren har definitivt en eim av «steampunk» over seg.

1. Geminidene

Geminidene er en av de flotteste og mest pålitelige av alle årvisse meteorsvermer, forutsatt at man har flaks med vær og månefase samt befinner seg på et mørkt observasjonssted. Meteorene, eller stjerneskuddene om du vil, skyldes små kosmiske partikler, vanligvis støv fra kometer, som kommer inn i jordatmosfæren med ekstrem hastighet. Både partiklene og luften varmes opp på grunn av friksjonen, og det er dette vi ser som meteorer.

Bildet er tatt i Kina i 2017 og er satt sammen av mange enkelteksponeringer. Det er altså ikke et øyeblikksbilde. Meteorsvermer kalles opp etter det stjernebildet meteorene synes å stråle ut fra – svermens såkalte radiant. Geminidene skyter ut fra Tvillingene (Gemini på latin).

I 2022 ventes Geminidene å nå sitt maksimum i 14-tiden onsdag 14. desember. Det innebærer i praksis at det er best å titte etter stjerneskudd fra midnatt og fram til morgengry onsdag samt påfølgende kveld fra rundt kl. 20. Dessverre vil Månens sterke lys forpurre mye av opplevelsen denne gang. Månen vil også forstyrre svermen Kvadrantidene tre uker senere, nærmere bestemt natt til 4. januar 2023.

Detaljert oversikt over kommende års meteorsvermer fås selvsagt i Himmelkalenderen 2023, som for øvrig har ovenstående bilde på omslaget.

I bokform

Bildene er hentet fra 2023-utgaven av Himmelkalenderen. Denne faktaspekkete, men lettleste astronomiske håndboka og almanakken er spesiallaget for norske forhold og kommer i et hendig pocketformat på 224 sider. Med denne holder du deg oppdatert på alt som skjer på himmelen gjennom året, i tillegg til at du får en fyldig og rikt illustrert innføring i astronomi. Boka bestilles her på nettsiden.

Se også

• Gratis skrivebordsbakgrunner med kalender
• Er astrobildene bare juks?