Kosmisk kortnytt (2024-utg.)

Før hver utgave av Himmelkalenderen oppdateres tekster, oversikter og bilder for å holde stoffet à jour med utviklingen innen astronomien. Nye oppdagelser publiseres daglig, og det er naturligvis mye interessant som ikke får plass i boka. For å bøte litt på dette har jeg inkludert et eget kapittel med korte notiser fra den senere tids nyheter på astronomifronten.

Saken er hentet fra 2024-utgaven av Himmelkalenderen. Merk at det ikke nødvendigvis er de viktigste nyhetene som omtales.

Titusenvis av ukjente Venus-vulkaner

Venus omgis av et tett, permanent skylag som gjør det vanskelig å utforske planeten. Radar kan imidlertid trenge gjennom skyene, og Magellan-sonden brukte for 30 år siden denne teknikken for å kartlegge nesten hele overflaten.

Ved hjelp av moderne dataprogrammer har forskere nå anvendt radardataene til å identifisere vulkaner – utdødde vel og merke. Etter mer enn to års omhyggelig jobbing ble resultatet ca. 85 000 stykk, mer enn 50 ganger flere enn i tidligere studier! Det høye antallet skyldes at det er lite erosjon på planeten, i sterk kontrast til her på Jorda. 99 prosent av Venus-vulkanene er mindre enn 5 km i diameter. Store menger små vulkaner er fortsatt uoppdaget grunnet Magellan-dataenes lave oppløsning.

Planet slukt av esende stjerne

Mot slutten av livet vil sollignende stjerner svulme kraftig opp, gjerne flere hundre ganger sin opprinnelige størrelse. En gruppe astronomer mener nå at de for første gang direkte har observert en aldrende stjerne som har slukt en planet i tett omløpsbane.

I 2020 hadde stjernen et langvarig (ca. 100 dager) utbrudd med uvanlige forskjeller i lysstyrken på synlige versus infrarøde bølgelengder. De mange ulike observasjoner med rom- og bakkebaserte teleskoper tyder på at den voksende stjernens atmosfære bremset farten til en massiv planet slik at den omsider styrtet inn i stjernen. Se illustrasjonen over.

Ifølge forskerne gjorde hendelsen at hydrogengass tilsvarende ca. 33 ganger Jordas masse, pluss en del støv, ble kastet ut fra stjernen. Når Sola blir gammel og kommer i denne såkalte rød kjempe-fasen, vil den fortære Merkur, Venus og trolig også Jorda.

Månedryss i det ytre solsystem

Antall kjente måner i solsystemet vårt har økt dramatisk i det siste. Etter tidkrevende analyser av bilder tatt over flere år kunne forskere nylig rapportere om 15 nyoppdagede Jupiter-måner og hele 63 nye Saturn-måner. De er svært små (radius opptil noen få kilometer), ekstremt lyssvake og går i vide, avlange baner, ofte i motsatt retning av planetens rotasjon.

Per i dag kjenner vi til totalt 95 og 146 måner rundt henholdsvis Jupiter og Saturn. Man tror det fortsatt finnes hundrevis av uoppdagede, kilometerstore objekter rundt disse kjempeplanetene. Siste ord i månejakten er definitivt ikke sagt.

Seiglivet Mars-helikopter

NASAs nyeste robotbil Perseverance, som ankom Mars i februar 2021, hadde med seg en eksperimentell helikopterdrone kalt Ingenuity for å teste om det var mulig å fly i planetens svært tynne atmosfære. Dronens vekt er 1,8 kg og de to rotorene måler 1,2 meter.

Fem korte flyturer i løpet av 30 dager var målet, men per juni 2023 er dronen fortsatt i drift med hele 51 flygninger bak seg. Det vellykkede eksperimentet lover godt for framtidige luftfarkoster som utvikles for å utforske Mars og andre kloder, deriblant Saturn-månen Titan.

Amatør med ny supernovafangst

19. mai 2023 oppdaget Koichi Itagaki, en ivrig amatørastronom fra Japan, en ny lysprikk i spiralgalaksen M101 i Store bjørn. Det ble fort klart at det dreide seg om en massiv, aldrende stjerne som hadde eksplodert som supernova. Amatører gjør ofte viktige funn, og Itagaki alene har så langt oppdaget over 170 supernovaer. Den i M101 ligger «bare» 21 millioner lysår unna, og fordi den ble oppdaget tidlig kunne profesjonelle observatorier enkelt følge utviklingen i både lysstyrke og lysspektrum nesten helt fra starten av.

På sitt klareste var supernovaen synlig i et lite amatørteleskop, men lysstyrken svekkes gradvis over de kommende måneder og år. Forskere vil holde øye med objektet i årene framover for å lære mer om dette spektakulære fenomenet.

Urgammelt vann

Når en kosmisk sky av gass og støv trekker seg sammen, kan en stjerne dannes i midten. Et eksempel er den unge stjernen V883 Orionis, der restene fra skyen har samlet seg i en omliggende skive (se figur) som senere kan gi opphav til kometer og planeter. I skiven har forskere ved hjelp av radioteleskopet ALMA observert vann med lignende sammensetning – dvs. samme forhold mellom vanlig vann og såkalt tungtvann – som vannet i kometer i vårt eget solsystem.

Sammen med tidligere funn kan man nå slå fast at vannet i de opprinnelige skyene, i skiven rundt unge stjerner og i kometer i gamle solsystemer er veldig likt. Vannet vårt, samt det i andre solsystemer, virker å være dannet for milliarder av år siden, lenge før Sola og Jorda ble til.

Har livets byggesteiner utenomjordisk opphav?

I meteoritter, altså steiner fra verdensrommet som har falt ned på bakken, har man tidligere påvist flere kjemiske forbindelser som ville vært nødvendige for framveksten av liv her på planeten. Meteoritter kan dog være forurenset av turen gjennom jordatmosfæren og stedet de lander.

Den japanske Hayabusa2-sonden har derfor hentet helt uberørt materiale fra den jordnære asteroiden Ryugu. Avanserte laboratorieanalyser har nå avdekket blant annet uracil, en sentral forbindelse som inngår i nukleinsyren RNA, som ligner arvestoffet DNA og finnes i alle celler i alle organismer. Forskerne bak studien sier at funnet styrker teorien om at noen av livets byggesteiner ble dannet i verdensrommet og senere brakt til Jorda.

Snarlig nærmøte med vulkanmåne

Romsonden Juno har kretset rundt gasskjempen Jupiter siden 2016 og blant annet fulgt med på månen Io. Gravitasjonskreftene fra Jupiter og nabomånene strekker og presser sammen Io, noe som skaper mye varme og gjør månen til solsystemets mest vulkanske klode.

Flere titalls aktive vulkaner sees på dette bildet, som er satt sammen av observasjoner i infrarødt lys (altså varmestråling) og synlig lys utført i en avstand av drøyt 50 000 km (tilsvarende ca. fire jorddiametre) våren 2023. Det er bare å glede seg, for i desember 2023 og februar 2024 vil Juno passere kun 1500 km fra Ios overflate og ta mye skarpere bilder av det lavaherjede landskapet.

• Les også: På vei mot Jupiter igjen

Gasskjemper i nytt lys

Romteleskopet James Webb har siden oppstarten i 2022 tatt mange forbløffende bilder, blant annet av galakser og eksotiske fenomener i det fjerne univers. Det har også blitt rettet mot nærmere objekter som gassplanetene Jupiter, Uranus og Neptun. Bildene er tatt i infrarødt lys (kunstige farger), som får fram trekk vi sjelden ser hos disse planetene, deriblant ringene.

Jupiters ringer er knapt synlige, så skysystemene og polarlyset stjeler det meste av oppmerksomheten. Uranus’ rotasjonsakse er nesten parallell med baneplanet, så planeten kretser «liggende» rundt Sola. Den snodige rotasjonen gjør at ringene og det lyse nordpolområdet trer uvanlig tydelig fram. De lyse strekene og flekkene på Neptun er høytliggende skyer av metaniskrystaller.

Uranus og Neptun burde fått besøk av nye romsonder, for det er mye ved disse fjerne klodene man ikke kan finne ut av på avstand. De hittil eneste observasjoner på nært hold skjedde under sonden Voyager 2s hastige forbiflyging i 1986 (Uranus) og 1989 (Neptun).

Europa likevel til Mars … kanskje

Den europeiske romorganisasjonen ESAs robotbil Rosalind Franklin skulle skytes opp i 2022 og senere lande på Mars ved hjelp av russisk utstyr. Samarbeidet med Russland ble imidlertid avsluttet grunnet sistnevntes invasjon av Ukraina.

ESA ønsker nå å utvikle sitt eget landingssystem, og NASA vil forhåpentligvis kunne hjelpe til med blant annet oppskytningen. Det rullende laboratoriet har flere unike egenskaper, deriblant utstyr til å bore hele to meter ned i bakken. Oppskytning vil tidligst skje i 2028, ankomst Mars i 2030.

Se også

• Himmelkalenderen – astronomisk håndbok og almanakk